Hjem Nobels Fredssenter
HjemMediatekArbeid i klassenTidslinjeVeggenSi;DUtstillingen
Fred og ytringsfrihet
På åpningen av utstillingen ”Ytringsfrihet - hvor går grensen?” 25. september 2007 holdt Francis Sejersted en tale om hvordan ytringsfrihet og fred henger sammen. Sejersted er tidligere leder i Den Norske Nobelkomité og er også leder av Ytringsfrihetskommisjonen.

"Etter krigen [2. verdenskrig] ble innsats for menneskerettighetene et svært viktig kriterium for tildeling av Nobels fredspris. Vi kan nevne navn som Albert Lutuli, Martin Luther King, Desmond Tutu, Andrej Sakharov, Dalai Lama, Rigoberta Menchu, Carlos Belo, Jose Ramos Horta, Alfonso Garcia Robles, Aung San Suu Kyi, Nelson Mandela, Shirin Ebadi og andre.

Hva har dette med fred å gjøre, og hvorfor var det først etter annen verdenskrig at det ble et så dominerende kriterium for tildeling av fredsprisen? 

Det gamle fredsbegrep var knyttet til forestillingen om at man måtte respektere en nasjons integritet. Det vil si at man ikke måtte blande seg inn i et lands indre anliggender. Å honorere innsats for menneskerettigheter måtte på den annen side bety at man måtte kunne bryte med dette gamle aksiom og nettopp blande seg inn i et lands indre anliggender.

MENNESKERETTIGHETER OG FRED
Siste verdenskrig hadde demonstrert at krigen begynte med brudd på menneskerettighetene. Det første en aggressor ville gjøre var å avskaffe ytringsfriheten. FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 sier da også klart at respekt for menneskerettigheter er en forutsetning for fred.

Det er denne erkjennelse Den Norske Nobelkomite også har lagt til grunn etter krigen. Men det betød altså at man i mange tilfeller blandet seg inn i et lands indre anliggender. Svært mange prisvinnere fikk prisen fordi de hadde kritisert makten i eget land og hadde måttet tåle represalier av den grunn. De hadde utvist stort mot, samtidig som Nobelkomiteen fikk demonstrert at ytringsfrihet – rett til å kritisere dem med makt – er en av de aller viktigste menneskerettigheter, og en forutsetning for en fredeligere verden.

Det er karakteristisk at flere av de prisvinnere som ble honorert nettopp for sin modige kritikk av maktovergrep i eget land ble forhindret fra å komme til prisutdelingen av myndighetene i eget land. Det gjaldt personer som Andrei Sacharov, Lech Walesa og Aung San Suu Kyi – fanebærere for ytringsfriheten. Intet kan derfor være mer naturlig enn at Nobels fredssenter arrangerer en utstilling om ytringsfrihet.

RELIGIONENS RENESSANSE
Ytringsfrihet er alltid et aktuelt tema, men det er grunn til å mene at det er blitt et stadig mer aktuelt tema de siste 10 år. I de tidlige 90-årene hersket det optimisme med hensyn til utbredelsen av menneskerettighetene. Siden er truslene mot – ikke minst – ytringsfriheten vært økende.

Det skyldes delvis iallfall religionens renessanse – internasjonalt, men ikke minst i Vesten. Striden om Muhammed-tegningene har bragt dilemmaene omkring ytringsfriheten frem i dagen også i vårt samfunn.

VERN FOR DE MAKTESLØSE
Det finnes en rekke begrensninger på ytringsfriheten også i vårt samfunn. De fleste av disse er begrunnet i personvernet slik som når det er belagt med straff å injuriere eller komme med rasistiske uttalelser. Dette er i hovedsak et vern for dem uten makt.

Ytringsfrihetens fremste hensikt ligger imidlertid i muligheten til å kritisere den med makt slik vi var inne på. Løfter vi blikket og ser utover i verden eller tilbake i vår egen historie for den saks skyld, ser vi at autoritetsvernet (ikke personvernet) har vært den fremste begrensning på ytringsfriheten.

De mektige har ikke tålt kritikk. De har straffet kritikk av samfunnsautoritetene kanskje ut fra en tro på dette var nødvendig for stabiliteten i samfunnet.

Et fritt samfunn forutsetter en nedbygging av dette autoritetsvern. Det forutsetter at de mektige kan kritiseres. Sacharov, Walesa og Suu Kyi og mange med dem levde og lever i samfunn der dette var og er forbudt. Samtidig demonstrerer deres skjebne at det er de autoritære samfunn som er ustabile og de åpne samfunn som tillater kritikk, som er stabile.

Autoritetsvernet slik det praktiseres i store deler av verden idag, er ikke bare en hån mot den enkeltes frihet og verdighet, det er også en fare for samfunnsstabiliteten og for freden.

DISKUSJON NØDVENDIG
Hos oss har vi kommet et langt stykke, men ennå gjenstår det problemer. De ansattes frihet for eksempel til å avsløre og kritisere forhold på egen arbeidsplass, er i realiteten sterkt begrenset.

Og blasfemiparagrafen, som Ytringsfrihetskommisjonen foreslo opphevet, har fått fornyet aktualitet i forbindelse med Muhammed-tegningene. Nå har religionskritikken vært helt sentral når det gjelder utviklingen mot et åpent samfunn. Grensen mellom religionskritikk og blasfemi er hårfin. Blasfemiparagrafen er en typisk autoritetsvernparagraf som overlater til de autoriserte fortolkere å bestemme hvor grensen går og hva man kan bli straffet for.

– For blasfemiparagrafen er en del av straffeloven. Vi må imidlertid kunne diskutere religion åpent uten en slik trussel om straff hengende over hodet. Det betyr ikke at enhver provokasjon eller krenkelse på dette feltet er moralsk anbefalelsesverdig. Men av og til kan også det være nødvendig.

Prinsippene, dilemmaene og de konkrete saker vi har vært inne på pluss mye, mye mer vil bli belyst på utstillingen. Vi trenger alle å bli bevisstgjort på hva ytringsfriheten betyr. Se og lær!" 

Foto: Terje Bendiksby / Nobels Fredssenter
Foto: Terje Bendiksby / Nobels Fredssenter